Turgeneralen i Aremark

Øivind Strand

Øivind Strand er ikke helt komfortabel med å kalle seg selv for ildsjel, men det er mange andre som gladelig gir ham den tittelen. Men han innrømmer gjerne at han har en "galskap" som få vet om. 

– Jeg skulle gjerne gjort og kommer nok også til å gjøre mye mer enn jeg har gjort til nå, sier Strand.

Navn: Øivind Strand

Alder: 68 år

Stilling: deltid, administrasjonen Det Norske Blåseensemble

Familie: Gift med Thorild Helen. To barn, Terje og Renate og fire barnebarn.

Dro fra Aremark med tomt

Tidsklemma er et fremmedord for denne aktive aremarkingen som har gått og eller løpt innom hver krik og krok i bygda i løpet av sine 38 år her.

Han flyttet til Halden i 1976, fordi han fikk jobb i Divisjonsmusikken.

– Jeg bodde på hybel i Halden og var på jakt etter tomt, men det var tomtemangel der. Så stakk jeg en tur opp til Aremark sammen med hun som skulle bli kona mi. Da vi dro hjem igjen hadde vi tomt. Det var bare å plukke ut den vi ville ha. Vi bygde og ble boende på Lillebyåsen i 25 år. I 2006 kjøpte vi bo Listeberg og har bodd der siden.

– I starten da jeg begynte å pendle så tenkte jeg «Hva har jeg gjort». Men det gikk fort over. Aremark er et flott sted å bo og vokse opp.

Strand er opprinnelig moldenser. Han flyttet først nordover, fordi ha fikk jobb i Divisjonsmusikken i Harstad i 1972, men flyttet sørover til Halden fire år senere. Han har hatt lidenskap for musikk hele livet.

Norges yngste på valthorn

– Jeg begynte å spille i guttemusikken i Molde som 8-åring, og som 11 åring ble jeg Norges yngste på valthorn. Det sto til og med om det i lokalavisa, fordi valthorn er et krevende instrument. Deretter ble det Molde Byorkester, hvor jeg spilte med min eldre bror og min mor. Hun spilte fiolin. Jeg ble der til jeg fikk jobb i Divisjonsmusikken.

Drømmen om å få jobbe med musikk ble plantet på en fisketur med broren.

– Han fortalte at det faktisk går an å leve av å spille, og det synes jeg hørtes helt utrolig fantastisk ut. Det ble plantet et frø som lå i bakhodet mitt.

Men det var ikke bare musikk som opptok unge Strand. Han var også en kløpper på å løpe.

– Jeg begynte å løpe da jeg var 16 år og har løpt siden. Det ble 25 kretsmesterskap i løping i alt fra 400 meter til langdistanseløp på 25 km. Jeg var inne på topp 10 i Norge i landeveisløp. Men så kom det til et punkt, hvor jeg måtte velge mellom idretten og musikken.

– Å være profesjonell musiker er på mange måter som å være toppidrettsutøver. Du må utvikle og perfeksjonere deg hele tiden. Jeg valgte musikken, og det har jeg aldri angret på.

Gudbrand Mellbyes arvtager

Men interessen for å være fysisk aktiv og å være ute i naturen beholdt han. I Aremark fortjener han tilnavnet turgeneralen.

 Det finnes ikke den krik eller krok han ikke har løpt eller gått innom. Han startet å utforske bygda sammen med kona, da de først flyttet hit. Etter hvert tok han i bruk turboka til Gudbrand Mellbye, «På tur i Aremark – vegviser og avstander» -en bok med oversikt over turer og gamle boplasser i kommunen.

– I boka er det beskrevet nesten 300 turer, men jeg oppdaget at en del av dem var litt vanskelige å finne. Det var flere steder jeg forsøkte meg på flere ganger uten å finne dem. Da tok jeg kontakt med Gudbrand Mellbye selv, og vi ble etter hvert godt kjent, og vi dro ut sammen, slik at han kunne vise meg stedene jeg ikke fant.

Bildet: Gudbrand Mellbye merket opp gamle boplasser i Aremark. Øivind Strand har videreført dette arbeidet og har koordinatmerket alle rutene i boka.Alle foto: Anne Mørk-Tønnesen

Gudbrand Go - skilt avstand Gudbrand Melby.jpg

Har koordinatmerket turene

De to turentusiastene ble etter hvert så godt kjent at da Gudbrand Melbye startet arbeidet med å kartlegge brannberedskapen i bygda, så spurte han Strand om å bli med.

– Gudbrand ville finne ut hvilke tjern det var mulig å kjøre til og hente vann til brannbilen, dersom det ble skogbrann. Jeg var med på utallige turer, noe jeg tror kona hans var glad for, siden han begynte å dra på åra.

– Det var under en kaffeprat under en av turene våre at jeg foreslo at vi burde bevare arbeidet han hadde gjort for ettertiden gjennom en boplasskomite i regi av Aremark historielag. Den ideen tente han på og Aremark historielag gjorde som vi foreslo. «Straffen» var at jeg som medlem i historielaget har ledet komiteen siden opprettelsen, ler Øivind Strand.

Strand selv har nå vært på alle boplassene som turboka beskriver og har koordinatmerket dem, slik at de nå også er enklere å finne for andre som er interessert.

– Jeg satt av tre år til den jobben, men klarte det på halve tida.

Turskiltprosjekt og Gudbrand Go

Han oppdaterer og vedlikeholder også skiltene som Gudbrand Mellbye satt opp for å merke boplassene. I tillegg er han turleder for historielaget under deres årlige vår-og høstturer. På det meste har de vært 30 deltakere ut på tur.

Siden han etter hvert har fått «rykte» på seg for å være godt kjent i kommunen, har han også hjulpet flere folk utenbys fra som har vært på jakt etter boplassen til gamle slektninger.

– Det er noe som gir meg stor glede.

Men det stopper ikke der. Øivind Strand ble også engasjert i et interkommunalt turskiltprosjekt for kommunen og har merket opp to turruter som har Furulund som utgangspunkt og en natursti som har bommen ved Skjæra som startpunkt.

Han har også bidratt med sin kompetanse og lagt opp mange av rutene i trimappen Gudbrand Go, som har blitt en braksuksess i kommunen og har fått mange aremarkinger ut på tur i nærområdet.

Bildet: Fra venstre: Sabine Myrene Karlsen, Nina Kilen, Elin Sørlie Buer og Øivind Strand har fått braksuksess med trimappen Gudbrand Go

Gudbrand Go - gruppebilde bredde.jpg

Vil at Aremark skal stå alene

En skulle kanskje tro at Øivind Strand hadde fulle dager bare med dette, men i tillegg til å være i jobb i divisjonsmusikken og være turentusiast på sin hals, så har Strand også  i 14 år engasjert seg i lokalpolitikken. I starten i ulike utvalg, men nå også i kommunestyret for Senterpartiet.

– Jeg vil ikke bruke denne plattformen til å fronte partipolitikk, men den absolutt viktigste saken for meg er at Aremark overlever som egen kommune. Det er trist at sentrale krefter jobber for det motsatte. Men med en modernisert skole og satsing framover også på barnehage og eldreomsorg, så bidrar vi til at vi beholder barna og de eldre i kommunen, dersom det skulle gå mot tvangssammenslåing. Det er viktig for meg.

– Hvordan har du tid til alt?

–  Jeg finner tid. Å lese sakspapirer og å forberede meg til politiske møter, synes jeg både er interessant og trivelig. Så det går fint.

Strand gikk av med pensjon som musiker, i det som da hadde gått over fra å være Divisjonsmusikken til Det Norske Blåseensemble, i 2006, 57 år gammel. Men pensjonisttilværelsen varte ikke lenge.

– Å få jobbe er et privilegium. Etter et halvt år ble jeg tilbudt en deltidsjobb i administrasjonen i Blåseensemblet, og der har jeg vært siden. Jeg gleder meg til hver dag jeg skal på jobb.

«Galskapen»

– Etter 38 år i Aremark. Er det noe folk vil bli overrasket over å vite om deg?

Strand må tenke seg litt om før han svarer.

– Det må være galskapen da, sier han litt kryptisk og forteller:

– Sønnen min ble jo tidlig hekta på at pappa var fra Molde, hvor det er en bra fotballklubb, og har vært med meg på kamper siden han var liten. Spilte Molde på Østlandet, så kunne vi godt kjøre til Lillestrøm eller Sandefjord for å dra på kamp.

I de seneste årene har også guttene hans på 10 og 12 år blitt med på lasset. Sist søndag satt vi tre generasjoner på Åråsen på Lillestrøm i tre minusgrader for å se på Molde. Da er det bare en diagnose som gjelder. En er litt «gal», smiler Strand.

– Kaller du deg moldenser eller aremarking nå?

– Jeg er jo moldenser, men føler meg som aremarking, Men jeg vet ikke helt hvilke kriterier som skal til for at en skal kunne kalle seg det. Jeg og kona har i hvert fall bidratt en del til befolkningsveksten i kommunen. Vi har jo både barn og barnebarn her og både søstera til kona mi med familie og svigerfaren min har flytta hit til vakre Aremark etter oss. 

Tips ein ven Skriv ut