Fra bygdeboka "Aremark - bygd i grenseland":

Nesten som på en gård
Med familie, kårkall, legdslem og inderstfamilie i stua
Husmannsplass under en husmannsplass
Den ufullstendige familien, enkemannen med mindreårige barn
Rundt Bøensætretjernet
Samhold i Bøensætrekroken
Husmannsplassene og fremmegårdene


Nesten som på en gård
Rett over tjernet fra Nebba ligger Bøensætre med store åpne jorder og mange hus. Nede ved vannet på Kjonehaugen lå det en smie. Navnet Kjonehaugen viser at det tidligere har vært tørkehus for korn og lin på stedet. Det har vært godt med hus for ulike funksjoner på Bøensætre. Bøensætre er en av de gamle plassene, omtalt i matrikkelkommisjonens forslag av 1723. Utsædet var 1 1/2 Tønne Havre, 2 Læs Høe og de holdt 2 Kjør og 4 Souver". På samme vis som Sørenskas ble Bøensætre delt i to, Nordre og Søndre Bøensætre. Dette skjedde mellom 1796 og 1822.

I 1969 sto bare grunnmuren med kjeller murt av stor stein igjen etter våningshuset på Søndre Bøensætre. Folk som husket stua, fortalte at den hadde hatt gang, kjøkken, kammers og stue. Nord for tunet lå tuftene etter en eldre gammelstue. I 1969 sto det også en nokså falleferdig lagård med fjøs og stall, jordkjeller og en gammel bu. Bua forteller blant annet om korndyrking. Søndre Bøensætre var en av de tidlige plassene som ble ryddet før poteten ble innført til landet, den gang kostholdet var basert på korn, særlig havre. Bua viser altså at plassen er gammel. På de nyere, små plassene hadde de lite behov for bu, men til gjengjeld måtte de ha frostfri kjeller. På de yngre plassene var det alltid kjeller under stua eller frittliggende ute, men sjelden bu. På gammelplasser som Søndre Bøensætre dyrket de både korn og poteter, derfor har plassen både bu, frittliggende kjeller og kjeller under våningshuset. Søndre Bøensætre har hatt skiftende status gjennom årene. I 1723 var den husmannsplass, men på kart fra 1822 er den avmerket som selveierbruk. Ved folketellingen i 1875 hadde det gått ut med den gamle selveieren, og han satt i stedet som "inderst" på Nordre Bøensætre.

I 1875 bodde husmann Iver Johannesen med kona Anne Kristine Olsdatter og en datter på ett år på Søndre Bøensætre. Husholdet omfattet videre Ivers bror og dertil noe så uvanlig som en tjenestejente. Folketellingen viser at Iver kom fra Nordre Bøensætre, og at broren var "delvis sinnsyk". På stallet sto en hest, i fjøset tre kyr, en kalv og fem sauer. Utsæden var litt rug og bygg, tre tønner havre og fem tønner poteter.

Hester var nesten like sjeldne som tjenestejenter på husmannsplassene, så dette var ingen vanlig plass. Utsæd og dyrehold var også større enn det som var vanlig. Forholdene lå langt over snittet for husmannsplasser i bygda. Sammensetningen av husholdet var også uvanlig, ikke bare i det at de hadde tjenestejente, men også fordi de i 1891 hadde to konfirmerte døtre boende hjemme.

Med familie, kårkall, legdslem og inderstfamilie i stua
Husfaren på Nordre Bøensætre het Anders Iversen. Foruten ham selv, kone og to barn bodde det en inderstfamilie og et legdslem i huset. Legdslemmet var en tiårs gutt. Indersten var Svend Danielsen, den tidligere eieren av Søndre Bøensætre. Familien hans besto av kone og tre voksne barn. Svend var rundt 70 år. En kan undres på hvorfor de voksne barna bodde hjemme. Dels kom det kanskje av at familien nylig hadde sett bedre dager, som selveiere på Søndre Bøensætre, slik at de fremdeles var i en overgangssituasjon. Dels trengte de kanskje de gamle foreldrene hjelp.

Alle disse menneskene holdt til i et våningshus som fremdeles står der. På et ukjent tidspunkt ble det bygd om fra en enetasjes toromsstue med svalgang foran til et hus med trapperom, kjøkken, kammers og stue i første etasje og to kvistværelser i loftsetasjen. Det hadde vært interessant å vite om denne forandringen skjedde før eller etter 1875, da bygningen huset ti mennesker. Nordre Bøensætre fødde to kyr, en kalv og tre sauer. Utsæden er oppgitt til litt rug, bygg, tre tønner havre, litt gressfrø og tre og en halv tønne poteter. "Inderstfamilien" drev jordbruk og hadde ei ku og fire sauer, utsæden var ei tønne havre og to tønner poteter.

Husmannsplass under en husmannsplass
Jorda som Svend Danielsen leide, ble etter hvert skilt ut som egen plass kalt Bøensæterhagen. Der bodde Svend og husholdet hans i mange år. I 1890 ble det skrevet en kontrakt som gjorde Bøensæterhagen til plass under Nordre Bøensætre, som selv inntil nylig hadde vært husmannsplass. Betingelsene var likevel rimelige: to dager med pløying og to dager i slåtten til en daglønn av 50 skilling. Familien skulle sitte trygt på plassen så lenge Svend Danielsen levde.

I 1891 bodde Svend Danielsen fremdeles som husfar på Bøensæterhagen, i den anselige alder av 92 år. Husholdet hans omfattet en ugift sønn på 59 år, en fostersønn på 35 år, en eldre kvinne som stelte huset for dem pluss en losjerende som var tømmerhogger og tømmerfløter. Huset på Bøensæterhagen var av toroms-typen og står der fremdeles. Dessuten var det lagård med løe og plass til et par kyr. En frittliggende jordkjeller lå sør for tunet.

Den ufullstendige familien, enkemannen med mindreårige barn
Det var ikke bare størrelsen på hus og jordveier som var avgjørende for levekårene på en husmannsplass, for familiens sammensetning betydde også svært mye. Det var viktig å kunne stille fullverdig arbeidskraft på både manns- og kvinnesiden. Enslige forsørgere med mindreårige barn, skrøplige eldre eller familier der mora eller faren var syk eller ufør, lå dårlig an, både med drift av egen plass og arbeidsplikten.

Svends sønn slapp å bli oppsagt da faren døde. Familien ble fortsatt boende på Bøensæterhagen i to ledd, men den fikk det vanskelig. En etterkommer av familien fortalte i 1969 om barndommen på Bøensætre i årene etter århundreskiftet: Faren var enkemann og skomaker. Guttungen hjalp til så langt tilbake han kunne huske. Bare åtte år gammel begynte han å gå med faren i tømmerskogen. Fra han var sju hjalp han også til i skomakerverkstedet. Han satt og sydde med leseboka foran seg. Det samme gjaldt broren. Det var ikke snakk om å ha tid til å leke.

Enkemannen fra Bøensæterhagen klarte å skrape sammen til et magert levebrød ved å dyrke den vesle plassen og samtidig å være skomaker, dagleier, skogsarbeider og ellers ta det arbeid som bød seg. Husmann var han ikke, så han hadde ikke pliktarbeid.

Rundt Bøensætretjernet
De seks plassene i Bøensæterkroken lå nokså nær hverandre ved nordre ende av tjernet. Det er naturlig at tjernet spilte en rolle i tilværelsen for folkene der da det var en ressurs som folk fritt kunne høste av. Utpå sommeren begynte de å høste strepp, eller elvesnelle, en type siv som vokste på den langgrunne partiene. I tjernet var det fisk, og den viktigste var gjedda. Den ble spist både fersk og salt, men den ble også tørket og lutet. Abbor og mort ble også fisket til mat. Det hendte at folk fanget mort når den lekte om våren, saltet den ned og hadde den som forrådsmat. Småvilt kunne de også fange i området, men større vilt var naturligvis forbeholdt grunneieren.

Når tjernet ble islagt, hadde barn og unge mye moro med å gå på skøyter. Fikk isen snødekke, ble det vinterveier på tjernet som lettet ferdselen.

Bøensætrekroken lå 3-4 kilometer fra hovedbosetningen langs Bøensfjorden og Aremarksjøen. Mennene måtte ut av grenda når de skulle gjøre arbeidsplikten eller annet arbeid, men kvinnene var mer sjelden fremme i bygda. Omgangen familiene imellom var med andre ord den viktigste sosiale kontakten, særlig for ungene og kvinnene. I tiden fra århundreskiftet og fremover var området formelt samlet i Bøensætre skolekrets. For ungene i hele området var derfor Bøensætrekroken et sentrum, og mange av de felles aktivitetene var knyttet til skolen. Ungene løp på kryss og tvers langs stiene både til skole og til hverandre.

Alt tyder på at det var gode naboforhold og et bra sosialt miljø i Bøensætrekroken. Dette har antakelig delvis med historiske forhold å gjøre. I hele Bøensætre skolekrets var gammelplassene i overvekt, og bosettingen var svært stabil. Sønner og svigersønner overtok plassfestet etter sin far eller svigerfar, i flere tilfeller så lenge som gjennom fem generasjoner. De hadde det så bra at de ikke kunne håpe på å få det bedre om de flyttet. Slikt får naturlig nok en positiv innvirkning på miljøet. Folk i Bøensætre gledet seg over og var stolte av det gode sosiale miljøet i grenda. I andre husmannsplasser der betingelsene var dårligere og de fleste plassene potetplasser, ble det mye mer flytting, miljøet var ustabilt, og naboene fattigere og mindre sammensveiset.

En tung skygge som hang over folk, var sykdom, særlig tuberkulose. Den herjet stygt i noen av stuene og ble delvis sett på som en fattigmannssykdom, det fulgte liksom skam med den. Men om helsa holdt, var livet i Bøensæterkroken ganske bra, og folk fant også tid til å hygge seg sammen. Selv om de voksne hadde mye å gjøre og lange arbeidsdager, møttes de innimellom til en kaffekopp hos hverandre eller kanskje på et oppbyggelig møte som ble arrangert på omgang i stuene.

Husmannsplassene og fremmegårdene
Livet og strevet på husmannsplassene i Bøensæterkroken var en sentral side av livet for folket der inne. Men det var også en annen meget viktig side av livet for folket der inne. Det var forholdet til fremmegårdene og arbeidsplikten der. For husmannens økonomi, bolig- og arbeidsvilkår var som regel bestemt av en muntlig avtale eller, i mer sjeldne tilfelle, en skriftlig kontrakt. Det hadde utviklet seg en temmelig fast skikk og bruk for betingelsene, men det som betydde mest, var derfor måten reglene ble håndhevet på. Både innholdet i avtalene og den muntlige tradisjonen om hvordan de ble håndhevet kan fortelle mye om husmennenes kår.